(Romerikes Blad)

Den siste tida har vi på stasjonsbyen, eller Skårerødegården som det også heter, kunnet glede oss over arbeidet med en gigiantisk gangvei som skal forbinde Luhr skole og nedre del av stasjonsbyen med boligene som bygges lenger oppe i Ødegårds vei. Gangveien skjærer tvers gjennom det som en gang var et fint og relativt uberørt uteområde som har vært mye brukt av barna i nabolaget og på skolen like ved. Det fantes en liten blomstereng/akebakke, en bekk som innbød til griseri året rundt og ikke minst en plen som ble brukt til alt fra sisten til bursdagspiknik. Alt dette er nå en saga blott, og det ble ofret for at barna lenger oppi åsen skal ha en trygg og bilfri skolevei. Det vil vi ha. Men må det virkelig være så utrolig stygt?

Ikke nok med at vi som bor på stasjonsbyen er fratatt et verdifullt lite nærområde som virkelig berget noen av oss mens landet var stengt ned; vi må tydeligvis også venne oss til synet av nakne bergknauser og høye rekkverk plassert slik at de skjærer mest mulig i øyet. Hadde det ikke vært mulig å plassere disse rekkverkene bak bergknausene eller et annet sted som demper synsinntrykkene av dette brutale naturinngrepet noe? Tar kommunen overhodet ingen estetiske hensyn når det utformes et nabolag der etterhvert tusenvis av mennesker skal ferdes daglig?